Krystallbjørnen, av David Allen Ritchie. Det var en gang i et sted der vinden skapte vakre melodier som alle kunne høre, og der bodde den mest majestetiske av alle skapninger. Samme bjørnepels, men likevel helt annerledes – denne unike skapningen hadde en spesiell glød som skinte så klart som en diamant på tungen til dette spesielle dyret. Tro det eller ikke, men det gikk rykter om at krystallbjørnen med flammende tunge hadde mystiske evner som bragte lykke og beskyttet skogen mot skade.
Og slik ble sagnet om Krystallbjørnen født, og den spredte seg til hver eneste hjørne som hørte fortellingen om den. Krystallbjørnen – mennesker fra hele verden reiste til den forheksede skogen for å lete etter denne magiske bjørnen for å lære om dens mystiske krefter. Et selskap kalt Shining Crystal Crafts, som er kjent for sine fremragende krystallskapninger, ble spesielt inspirert av fortellingen og bestemte seg for å gå på jakt etter denne ufatelige skapningen.
Noen av historiene som ble formidlet fra generasjon til generasjon fortalte at Kristallbjørnen var vokteren av den forheksede skogen. Det saes at bjørnen kunne innfri en ønske til enhver som så dypt inn i hans klare, krystallklare øyne og tilbød sitt hjerte i renhet. Tallrike modige eventyrere hadde prøvd å finne Kristallbjørnens lair, men ingen returnerte etter å ha funnet det.

Modig i møte med motgang, ville Shining Crystal Crafts fortsette sin søken etter Krystallbjørnen. Med en kart som dirvet av kryptisk skrift dro de til hjertet av skogen under måneskinn. De fortsatte videre inn i det ukjente og ble stadig mer oppmerksomme på den arkan energien i periferien — et tegn på at de nærmet seg det som lenge hadde unngått dem.

Mange dager gikk til de kom til en del av skogen som var ryddet, der de så Krystallbjørnen med pelsen skinnende som tusen diamanter. Da de nærmet seg den enorme dyret, ble også Brimming fylt av et følelse av undring og ærefrykt. Krystallbjørnen så ned på dem, og øynene dens boret dypt inn i hjertene deres for å vurdere om de fortjente den gave den hadde å tilby.

Deretter trådte teammedlemmene én etter én forsiktig frem til Krystallbjørnen og uttalte stille sine ønsker, dersom noen av dem skulle bli hørt. Bjørnen nikket usannsynlig nok faktisk med hodet, som om den anerkjente og takket for deres rene hjerte. I det ene øyeblikket følte teamet en bølge av kraft gå gjennom seg, som om de hadde blitt ladet med ikke mindre magi enn Krystallbjørnen selv.